Rammebasert læring

Rammebasert læring er en fornorsking av det engelske begrepet «Constraint led approach» eller CLA som i de siste år er popularisert innen basketballmiljøet gjennom stemmer som Alex Sarama.

Både NBBF og basketballmiljøet ellers i verden ser ut til å øke bruk av CLA som tilnærming til læring av kollektive og individuelle ferdigheter.

Ulike tilnærminger

I en mer tradisjonell tilnærming til basketballtrening viser treneren ofte en “riktig” teknikk som spillerne skal kopiere. Øvelsene er gjerne isolerte og uten særlig motstand, som for eksempel at spillerne står i kø og øver på den samme layupen igjen og igjen. Dette kan gi en viss teknisk trygghet, men det ligner lite på den uforutsigbare virkeligheten i kamp.

Rammebasert læring betyr at vi i stedet setter opp rammer som hjelper spillerne å finne løsninger selv. I stedet for å gi én fasit, lager vi øvelser og spill der rammene leder oppmerksomheten mot det vi vil utvikle – for eksempel plassering, timing eller skuddvalg.

Når rammene er gode må spillerne søke / oppdage smarte løsninger og tilpasse seg situasjonen, akkurat slik de må gjøre i kamp.

Vår klubb tror spillere lærer mer gjennom å utforske og prøve seg fram, fremfor å kopiere og pugge ferdige svar.

Overføringsverdi

En utfordring med den mer tradisjonelle tilnærmingen er at spillerne ofte blir flinke til å utføre teknikker i isolerte øvelser, men sliter med å bruke dem når det blir kamp. Det de lærer på trening har altså begrenset overføringsverdi til det komplekse og uforutsigbare spillet. Mange trenere har erfart at spillere kan gjøre flotte layups i kø uten forsvar, men ikke får det til når tempo, press og beslutninger kommer inn i bildet.

Bakgrunnen for populariteten til rammebasert læring er nettopp behovet for bedre overføring fra trening til kamp. Ved å trene i mer representative situasjoner – med motstandere, medspillere, tid og rom som ligner på kamp – blir ferdighetene utviklet i konteksten de faktisk skal brukes. Dette gjør at spillerne blir bedre til å tilpasse seg, ta beslutninger og lykkes i reelle spillsituasjoner.

Treningshverdag

I en tradisjonell tilnærming vil treningen ofte se ganske strukturert og forutsigbar ut. Spillerne står gjerne i kø og venter på tur, og de utfører mange repeterte, like bevegelser fra samme vinkel der oppgaven er den samme gang på gang. Treneren gir ofte instruksjoner om “riktig” utførelse, og øvelsene gjennomføres oftest uten forsvarere. Miljøet er derfor enkelt og kontrollert, men lite representativt for hvordan situasjonene faktisk oppstår i kamp. Etter at øvelses-delen av økten er ferdig er det gjerne fullskala uten annet mål enn å «spille litt på slutten».

I en rammebasert tilnærming vil treningen se mer spill-lignende og variert ut. Spillerne er ofte aktive samtidig, mest i småspill, og oppgavene byr på dynamisk variasjon der ingen situasjon er helt lik. I stedet for å gi fasiten, stiller treneren spørsmål eller justerer rammene i øvelsen slik at spillerne selv må finne løsninger. Motspill og samspill er sentrale elementer, og øvelsene foregår med forsvar for å få det som kalles et mer «representativt miljø». Gjennom en økt har laget vært gjennom likevektet, overtall- og undertallsspill 1v1, 2v2 og 3v3 samt noe fullskala spill – alle spill med et aktivt læringsmål.

Rammer i praksis

All basketball spilles med et sett med regler. Reglene er med på å setter rammer for hva som er tillatt og hva som er verdsatt på banen. Man kan tenke på rammer som regler vi innfører i et spill for å gjøre det lettere for spillere å oppdage gode løsninger på basketball oppgaver.

Hvis oppgaven som skal løses er å få ballen raskt og trygt frem i etablert angrep, kan man legge til en regel om at angrepet har maks 5 sekunder på å avansere ballen over midten. Plutselig er det ikke så viktig å sentre til en man kjenner eller å sutre litt på dommer før man stormer fremover.

Hvis oppgaven som skal løses er å score en layup med en jagende forsvarer kan man si at forsvar ikke kan flytte beina før angrepet gjør det. Å ikke drive rett på kurv vil raskt straffes av forsvarer som innhenter, det samme vil alle sprett og triks som gjøres uten et direkte forsøk på å score.

Opplever man at spillere foretrekker å sprette litt rundt i ring før de forsøker å score kan man innføre en regel om maks antall sprett. Hvis forsvarer dytter eller feiler bakfra kan man si at dytting gir forsvarer 1 minus poeng.

Reglene, eller begrensningene (constraints) som innføres, gjør at enkelte løsninger som er «gode», som kjapp pasning etter scoring, eller direkte drive fotarbeid, ligger lettere tilgjengelig for spilleren å oppdage og oppsøkes mer aktivt av spilleren.

Miljø og individ som ramme

Det er ikke bare regler for spillet, oppgaven som skal løses, som kan justeres. Fysiske rammer som kurvhøyde, ball- og banestørrelse påvirker også. Det samme gjør individuelle rammer som spillerens styrke, indre motivasjon og evne til motivasjon. Til sist bør vi tenke på sosiale rammer som hvor godt læringsmiljøet er, hvor godt spillere kjenner hverandre og hvor trygg de føler seg på treneren.